Da Alva ble en del av vår familie

I vårt nabolag er det helt normalt å se katter vandrende omkring, helt vanlige huskatter i alle størrelser, farger og fasonger. Det er derimot ikke vanlig å se en Ocicat vandre omkring på egenhånd.

I midten av juni ble vi oppmerksom på en katt vi mente måtte være av rasen Ocicat, og vi lurte fælt på hvor denne katten kunne holde til. Tiden gikk og katten ble værende i nabolaget. Den ble tynnere og tynnere, så vi klarte ikke å la være å gi den mat. Dette vet jo alle at man ikke skal gjøre, men vi kunne ikke la katten gå å sulte. Sånn er det bare!

Så var katten plutselig borte, og vi håpet at den hadde funnet hjem igjen. Vi dro på ferie, og tenkte ikke mer på dette. En tid etter at vi kom hjem, var katten der igjen. Enda tynnere enn sist. Nå begynnte vi virkelig å bli bekymret for pusen, som vi hadde begynt å kalle for Prinsessa. En morgen jeg skulle hente inn avisen satt Prinsessa på trappen vår. Hun så ikke helt pigg ut, og hun hadde et sår bakpå ryggen. Da var begeret fullt for meg. Nå måtte vi gjøre noe for å finne ut av hvem denne katten tilhørte.

Jeg tok katten med meg til Fredrikstad Dyrehospital for å sjekke om den var chip-merket. Det var den :-) Chipen var registrert på ei dame som var bosatt i Sandefjord, og henne visste jeg godt hvem var. Nå trodde vi at mysteriet om kattens eiere var løst, men den gang ei. Prinsessa var nemlig omplassert flere ganger, og vi klarte å finne ut hvor katten hadde tilhørt frem til 2006. De siste fire årene klarte vi ikke å finne ut av.

Katten fikk en grundig helsesjekk hos veterinær. I tillegg til såret på ryggen, hadde katten øremidd og ekstremt dårlige tenner. Jaha, tenkte vi. Katten er altså 10 år, vi er ikke i stand til å spore opp eieren, og hun trenger medisinsk behandling for flere tusen kroner. Hva er riktig å gjøre?

To tidligere eiere sa seg villige til å spleise på veterinærkostnadene sammen med meg, dersom katten fikk bo hos oss. Og sånn gikk det til da Alva ble en del av vår familie :-)