BLOGGEN MIN

Kattungen

2011-12-03T23:09:00.000+01:00

29.november, akkurat på terminen, bestemte Mymy seg for at det var greit å føde. Denne gangen ble det ikke like hyggelig å være vitne til en kattefødsel.

Den første kattungen som kom hadde tarmene på utsiden. Den var i livet, men Mymy brydde seg ikke om den. Så jeg pakket den inn i et håndkle og kjørte til Fredrikstad Dyrehospital. Håpet var jo at de kanskje kunne redde den lille skapningen, men det gikk dessverre ikke :-(

Så hjem for å ta imot neste kattunge. Den var heldigvis hel og fin, en brunspottet jente.

Siste kattunge, hvis man kan kalle det for en kattunge, var død ved fødselen. Også denne med tarmene på utsiden. Huffameg for en kjedelig erfaring!

Nå koser vi oss med den ene vi har fått, og konstaterer at hun vokser seg større og større for hver dag som går. Mymy er en kjempeflink mamma, og lille-frøkna blir godt bortskjemt som det enebarnet hun er :-)

Det er ikke alltid like gøy å være oppdretter, men det er vel dessverre sånn at man av og til får oppleve sånne lite hyggelige ting som dette.

Langt mellom oppdateringene.....

2011-11-10T11:57:00.000+01:00

Det er en skam å kalle dette for en blogg når det går månedsvis mellom hvert innlegg! Fy meg!

Uansett, her kommer en liten stemningsrapport fra sommeren 2011:

svigermor og birk på stranden

Tove Emilie spiser 17.mai kake

og mere kake :-)

plukker litt solber.......

og spiser litt mat

Besøk av barnebarn

2011-01-13T09:02:00.000+01:00

Første uken i januar hadde jeg besøk av barnebarn i mange dager. Mamma'n og pappa'n skulle reise bort, så jeg fikk det ærefulle oppdraget å passe barn. Må ærlig innrømme at jeg understreket min påstand om at man burde få de ungene man skal før man er 35! Barn er ikke en rosa pakke med sløyfe på, som man kan plassere hvor man vil og tro at de er fornøyd. Dette er knallhard jobbing!! Men når man er så heldig å være mormor sånn at man kan få låne sitt barnebarn av og til, da føler man seg rett og slett priviligert :-)

Mymy er litt nyskjerrig på hva dette lille menneskebarnet er. Dutte er litt mer avslappet i bakgrunnen.

Ocicat og barn er en helt perfekt kombinasjon.

De må bare studere hverandre litt, uten for mye innblanding fra andre.

Dette er i all fall et meget fornøyd lite menneskebarn, som har smeltet mormor-hjertet totalt!!

Konsentrert katt

2010-12-03T09:20:00.000+01:00

Mymy fikk en liten godbit servert på kjøkkengulvet, og det var fasinerende å se hvordan hun jobbet for å få i seg kjøttbiten :-)

Endelig - der var jobben over. Og det var verdt slitet, for det smakte himmelsk :-)

Endelig begynner roen å senke seg i heimen

2010-11-17T19:58:00.000+01:00

Å ha flere katter under samme tak, er ikke alltid like lett. De er forskjellige individer, akkurat som oss mennesker, og noen ganger er det bare sånn at kjemien ikke stemmer mellom kattene. Sånn har vi hatt det siden vi fikk Dutte i hus...

Alva kom først. Og som den sære gamle damen hun er, så har hun gjort krav på den plassen hun mener hun skal ha. Da Dutte kom, gav hun klar beskjed om at det var hun som var sjefen. Kom han for nærme henne, fikk han smake både bitt og klør. Stakkars Dutte! Han var jo bare en leken liten kattunge som ville ha selskap, og så møtte han dette monsteret av en katt som bare jaget han bort.

Det var grunnen til at vi fikk katt nr 3 inn i huset. Dutte måtte ha selskap av en katt som ville vite av hans selskap, og sånn kom Mymy inn i vårt hjem. En yndig liten skapning :-)

Hun fikk også smake Alvas klør og bitt, men hun fant fort ut at hun kunne ta igjen. Og det gjorde hun. Bakholdsangrep ble dagligdags, så Alva fikk fort smake egen medisin.

Til slutt virket det som kattene kom til en slags felles forståelse. Dersom du holder deg borte fra meg, så skal jeg holde meg borte fra deg. Og sånn har det blitt. Dutte og Mymy sover i en haug, sånn som disse prikkete kattene skal gjøre. De leker og spiser sammen, og av og til lurer jeg på om de også går på sandkassen sammen. Man vet aldri :-)

I dag opplevde jeg også at alle tre kattene sov sammen på to-seteren i stuen - sammen med mannen i huset. Et fornøyelig syn!

Høst

2010-11-03T12:09:00.000+01:00

Man kan vel trygt si at høsten nå har gjort sitt inntog på terassen vår. En kald og mørk vinter ligger forran oss, men det kommer jo alltid en ny vår :-)

S*Ocimax Mr Tambourine Man

2010-10-14T14:13:00.001+02:00

Man skjønner at man har fått en kattunge av typen Ocicat i hus når nevnte kattunge alltid skal innta de plassene det på ingen måte er naturlig for noen å oppholde seg. Som f.eks på hattehyllen i gangen :-) Og når de klatrer oppover vinduet ved hjelp av sprossene eller skal oppholde seg på toppen av ryggstøtten på en pinnestol. Eller andre utenkelige steder. Alle som har hatt befatning med en Ocicat skjønner godt hva jeg mener, og det er nettopp på grunn av at de har opplevd akkurat det samme med sin egen Ocicat.

Da vi fikk hjem Dutte i midten av september var vi veldig klar over hva vi hentet hjem. Vi har jo hatt kattunger av typen Ocicat hjemme tidligere, men man kan likevel aldri være 100% forberedt på hva man får i hus. Man vet at en Ocicat er en aktiv katt, en menneskekjær katt, en klok katt, en nyskjerrig katt, en leken katt etc. Men enhver Ocicat har sin personlighet, akkurat som alle andre skapninger har det. Og personlighet har i aller høyeste grad vår lille Dutte også.

Som alle andre av hans slag, skal også han helst ligge på tastaturet når man holder på med noe på sin pc. Samtidig som han skal fange alt som ser ut som det rører på seg på skjermen :-) Hvorfor skal han være annerledes enn andre katter? Alt som ellers ligger på skrivebordet skal han lukte på, bite i og leke med. Det er da en selvfølge. Hvis man mot formodning skulle bli sint på katten på grunn av alt dette, så har man nok skaffet seg helt feil katt!

Vår lille Dutte elsker å løpe forran oss opp eller ned trappen. At han lever i stor fare for å bli sparket nedover trappen, tar han med stor ro. Han regner vel med at vi mennesker har lært oss denne spesielle teknikken som katteeiere stort sett benytter når man går opp og ned en trapp. Det værste er jo at han har rett. Det tok ikke mange dagene før vi tok høyde for at det var en katt i akkurat det trinnet vi skulle sette foten i. Sånn er det bare.

Han har også en lei tendens til å plutselig bare ligge rett forran føttene våre når vi beveger oss bortover gulvet. Da ligger han selvfølgelig på rygg og maler, klar for å bli koset med. Og hva gjør vi mennesker da? Jo, vi koser selvfølgelig med katten. Noe annet vil jo være uhørt.

Men han er også ufattelig hengiven og god. En ekte kosekatt, som helst vil bli bært rundt samtidig som han blir klødd bak øret. Da er han i himmelen :-)

Vi har fått en ekte Ocicat i hus, på alle mulige måter. Nå føler jeg at hjemmet mitt er komplett igjen, og det er en fantastisk følelse.

Tusen takk til Heidi hos S*Ocimax for at vi fikk adoptere denne nydelige herremannen!

Da Alva ble en del av vår familie

2010-10-10T15:59:00.000+02:00

I vårt nabolag er det helt normalt å se katter vandrende omkring, helt vanlige huskatter i alle størrelser, farger og fasonger. Det er derimot ikke vanlig å se en Ocicat vandre omkring på egenhånd.

I midten av juni ble vi oppmerksom på en katt vi mente måtte være av rasen Ocicat, og vi lurte fælt på hvor denne katten kunne holde til. Tiden gikk og katten ble værende i nabolaget. Den ble tynnere og tynnere, så vi klarte ikke å la være å gi den mat. Dette vet jo alle at man ikke skal gjøre, men vi kunne ikke la katten gå å sulte. Sånn er det bare!

Så var katten plutselig borte, og vi håpet at den hadde funnet hjem igjen. Vi dro på ferie, og tenkte ikke mer på dette. En tid etter at vi kom hjem, var katten der igjen. Enda tynnere enn sist. Nå begynnte vi virkelig å bli bekymret for pusen, som vi hadde begynt å kalle for Prinsessa. En morgen jeg skulle hente inn avisen satt Prinsessa på trappen vår. Hun så ikke helt pigg ut, og hun hadde et sår bakpå ryggen. Da var begeret fullt for meg. Nå måtte vi gjøre noe for å finne ut av hvem denne katten tilhørte.

Jeg tok katten med meg til Fredrikstad Dyrehospital for å sjekke om den var chip-merket. Det var den :-) Chipen var registrert på ei dame som var bosatt i Sandefjord, og henne visste jeg godt hvem var. Nå trodde vi at mysteriet om kattens eiere var løst, men den gang ei. Prinsessa var nemlig omplassert flere ganger, og vi klarte å finne ut hvor katten hadde tilhørt frem til 2006. De siste fire årene klarte vi ikke å finne ut av.

Katten fikk en grundig helsesjekk hos veterinær. I tillegg til såret på ryggen, hadde katten øremidd og ekstremt dårlige tenner. Jaha, tenkte vi. Katten er altså 10 år, vi er ikke i stand til å spore opp eieren, og hun trenger medisinsk behandling for flere tusen kroner. Hva er riktig å gjøre?

To tidligere eiere sa seg villige til å spleise på veterinærkostnadene sammen med meg, dersom katten fikk bo hos oss. Og sånn gikk det til da Alva ble en del av vår familie :-)